Heisann! Det manglet en side i novellen min som var i forrige komp. (til Skibotn-samlinga). Legger den riktige ut her, i tilfelle noen skulle være interessert.
Karianne:-)
Måker
Det ligger en død måke på bergene ved havet.
Jeg er ikke videre begeistret for disse fuglene, de forfulgte meg også da jeg bodde i byen ved kysten, og det er som han derre Børretzen sier, de skalhaskalhaskalha. Tarmer, lever, nyrer. Hjerte. Det er ikke snakk om feilernæring fra deres side.
Siden jeg leide meg dette sommerhuset i utkanten av utkanten har de kretset rundt meg og stedet mitt; nysgjerrig på hva jeg har å by på, nysgjerrig på mitt søppel, skrikende sulten på noe nytt. Skalhaskalhaskalha. Hva finnes i et sultent måkenebb?
Må inn, går inn, setter meg ned for å skrive. Beskjære såkalt virkelighet. Det er derfor jeg er her, det er derfor jeg ikke orket mer av jobben. Delvis. Jobber med en novellesamling.
Den neste fortellingen: En jente som får en paraply av faren sin. Han har vært bortreist lenge, og kommer tilbake med en gave. Hun har ønsket seg akkurat denne så lenge; den er med de ponniene hun liker så godt, og med yndlingsfargen hennes, blå, tror jeg det blir. Hun forteller jentene hun går i klasse med om gaven, og en ettermiddag ber to av pikene henne med ut i regnet. Jeg prøver å ikke lage noen for stor symbolikk ut av dette med regn og paraply, men historien går av seg selv: De to klassevenninnene ber om å få låne paraplyen, og hun har ikke gitt den fra seg før de stikker inn i skogen bak veien. Jenta venter. Hun er bare seks, har ikke fått klokke ennå, er bare akkurat stor nok til egen paraply, venter, de kommer ikke, det regner, de kommer ikke, hun burde vært hjemme snart, pappa skal lese for henne, de er akkurat på slutten av boka, de kommer ikke, det regner. Hvor mye er lang tid? Hun prøver å tenke på hyggelige ting, på de gangene mamma smiler, på bøkene,
og, jo, så er de plutselig der. Men ikke paraplyen.
Hvor?
Hun må finne den selv, sier de, ler. Hun gråter ikke, og går ikke inn i skogen før de har gått. Det er dette ordet faren har lært henne integra…intergi…, hun husker ikke, bare venter til de hun trodde var venner er borte, så går hun inn. Det er mørkt mellom furuene, vått av alt regnet. Så kjent og totalt ukjent.. Leteletelete. Til slutt finner hun paraplyen. De har tråkket den ned i mosen; spilene stikker alle veier og ponniene ser ut som forvridde udyr. Hun tar opp gaven sin, løfter på mosen, og begraver den under. Finner noen ekstra greiner for å legge over. Så går hun hjem, unnskylder for at hun er sein, kjeft, i senga uten mat eller det siste kapitlet i boka.
Jeg skriver helt til det ringer på døra. Nærbutikken her ute har sagt seg villig til å levere varer på døra, så dårlig går det for dem. De synes kanskje i tillegg at det er litt spennende med en hovedstadsjournalist som har trukket seg tilbake for å skrive. Først til en litt mindre by, så til et sted ingen har hørt om. Jeg har tyvetusen i kontanter liggende. Jeg gir gutten firehundre, litt for mye i tips, bare for å få ham av gårde. Klarer ikke å skrive mer, går ut i hagen med en notatblokk, men det er en million måker der, skalhaskalha, aldri noen som tvangsinnlegger en fugl, de driter ned hele stedet og skriker. Føres inn i en skrikende tilstand og stillstand. Hva finnes i et måkenebb?
Natt. Jeg våkner av et skrik.
Morgen. Jeg går ut igjen. Det er faktisk ikke ofte. Bare for å strekke på ryggen eller røyke en sigarett. Du må tro jeg er en skikkelig særing, men jeg gidder ikke si mer enn at jeg overhodet ikke er det. Jeg er stort sett som alle andre. Jeg har moderne klær og hår, jeg har en flunkende ny, dog avslått mobil (hvem ville hørt den uansett her?), jeg har en utdannelse. Hva mer skal du ha?
Det e bare tull det der han Besygie skrev om at man dør så langsomt at man tror man lever. Man lever så langsomt at man tror man dør, det er det som er saken. Så hvorfor i faen flyttet du ut til verdens mest inerte utpost, vil du spørre. Fordi at å leve handler om å være fri, så enkelt er det. Er du fri dersom du knapt går ut, vil du fortsette. Er du fri dersom du er lenket til et tastatur, sigaretter og deg selv?
Blablabla, det må da være mulig å foreta fullstendig subjektive valg nå til dags. Man flytter på seg, endrer seg, snur seg.
Og der ligger en død måke i bedet.
Endelig frigitt mangelen på taushetsplikt, synes ikke synd på den, eller gjør jeg det, jeg kan ikke forholde meg til dette bruksanvisningsfrie, engang flaksende. Inn igjen. Man må tross alt utrette noe, det finnes dødlinjer om man skal overleve. Skriver.
Det var en liten pike og en mann. Det var en jente og en mann. Det var en ung kvinne og en mann. Det skulle ikke være slik.
Børretzen modererte visstnok sitt måkesyn. Det stod så på nettet, stedet jeg kommuniserer. Måker oppfører seg som måker fordi de er måker. De er født sånn og kan ikke noe for det. Fra vinduet ser jeg dem. På avstand er de hvite, nesten vakre, en del av denne naturen også jeg tilhører, ble født inn i.
Men både måken på berget, og den i hagen, var skittengrå da jeg kom nærmere. Halvåpne nebb, sorte i øynene. Himmel blå, fugler grå.
Hva finnes i et nebb?
Morgen, det blir alltid morgen igjen.
En morgen forandrer ingenting. Jeg pleide å hate visdomsordene på min farmors håndmalte pyntetallerkener, disse visdomsordene som bryter ned selv den beste, hvem nå det enn er. Det er ingen kontrakter blant fugler, tenker jeg, og så rykker jeg tilbake til startfeltet jeg aldri forlot:
Det ligger en død måke på balkongen.
Vel, den kan ikke bli liggende. Det ser ikke ut som at været har tenkt å gjøre noen regnefeil, så vind eller vann er som vanlig ikke på min side. Man må klare seg selv.
Ettersom jeg på ingen måte har tenkt å røre ved styggdommen går jeg ut, bryter av en seljekvist og går inn igjen. Stiller meg opp ved balkongdøra, puster innutinnut, og så: ut. Jeg skyver fuglen ut mellom stålsprinklene i rekkverket, den lander i gresset nedenfor. Lukker raskt døra.
Hva finnes?
Dette går ikke lenger.
I en skuff finner jeg telefonkatalogen, verdens dårligste bok, og slår opp på kommunen. Ringer, ber om miljøetaten. Det koster litt mer enn tellerskritt.
- Vi har ingen miljøetat her, ler kvinnen, hvis telefonlinje må vær det eneste vi har til felles, hun spør nysgjerrig om hva det gjelder.
Svarer så knapt jeg kan, blir satt over til sjefen på teknisk etat. Forklarer, han undrer, sier jeg ikke kan utdype stort mer, ting er som de er, kan de rydde opp i dette?
Han skal se hva han kan gjøre. Takker ikke, legger på, legger meg.
Sover til to på natten. Må skrive nå, må gjøre noe, alt kan ikke kastes bort, jeg har så mye, kan så mye. Slår på pc’en. Har fått en mail fra en gammel studievenn, en av de jeg ennå har sporadisk kontakt med, fordi vi trives med å slippe å se, snakke, sirkle rundt hverandre. Han spør meg om sammenhengen mellom natur og kultur, mellom fortid og nuet, mellom hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Han trekker inn filosofene, psykologene og sosiologene vi debatterte så heftig den gang, han prøver seg med diverse tilnærminger, men han vet ikke. Alt han vet er at han vet noe. Hva skal dette brukes til? Jeg må hjelpe ham. Jeg må vite, jeg, som har lest så mye, vært så mange steder, har så mye erfaring. Han skriver om eksistensielle kriser, mening, Store Ord, og det tar aldri slutt. Jeg gir opp halvveis, finner en gammel flaske med whisky i skapet, og skjenker i et vannglass. Drikker meg opp til å svare.
Mail to: orylv@bb.com: Jeg hater måker.
Forsøker å skrive litt til. Det går trått. Hva gjør alle disse nye, mannlige forfatterne når det ikke er mer trasig barndom å ta tak i? Når det er slutt på alkoholiserte fedre, nevrotiske mødre og liksomeksotisk oppvekstmiljø? Og kvinnene, idet det ikke er mer å si om den manglende kontakten med foreldrene, usikkerheten, og en kropp som aldri er i takt med sinnet? Jeg er ikke bedre, det er dette jeg skriver om selv. Tenker på sulten til en anorektiker og sulten til en sudaner; hva er forskjellen for sjela? Drikker. Måkene skriker utenfor, det tar aldri slutt. Det tar aldri slutt, jeg fortsetter, men føler meg så skitten, det er ting som ikke holder seg der de skal være. Går i dusjen. Man kan ikke forsvinne når man egentlig ikke vil. Vaske, skrubbe; det handler om å ikke henfalle til det grå.
Da jeg kommer ut er kroppen øm, vinduene er lukket, jeg skjønner at lårene, underarmene og alle de andre de andre stedene kommer til å bli blå. Det er alltid de som tar for hardt i, og jeg tåler for lite. Tar på meg badekåpa, drikker mer. Det er alltid de som tar for hardt i, og jeg tåler for lite. Måkepause.
Dørklokka.
Den andre klokka viser litt over tolv. Jeg har glemt butikkgutten. Rasker med meg lommeboka og går for å åpne, glasset fremdeles i hånda, badekåpa stramt knyttet . Men det er ikke den pistrede unggutten fra Nærmat. Det er en halvskallet, halvtjukk mann i arbeidsklær som står der, sier han kommer fra teknisk etat i kommunen. Han presenterer seg ikke med navn, bygdetullingen.
-Jo…eh, det gjaldt de derre eh…døde måsene, du har klaget på. Jeg har fjernet dem nå. Er det visski du drikker?
- Jo da, Takk, sier jeg, er på tur til å lukke døra.
Han stanser meg; en liten skotupp mellom to fremmede.
- Det var bare det at…øh, ja, jo, vel, det ser ut som om de…
Jeg kjenner noe bygge seg opp i meg.
- Det som har kommet inn, må også ut, sa sykepleieren den gangen hun kretset rundt meg og ventet på at utdrivelsespillene skulle gjøre jobben sin.
- Måkefaen!
Han ser på meg, skakker på hodet slik at hentesveisen kommer ut av kontroll. Hendene henger slapt ned langs den blå kjeledressen.
- Nei, altså. Det er ikke…altså, jeg hater de derre måsene. Få’kke sove av all den skrikinga, blir ja…eh, jo, håper bare du har jegerprøven.
Noe som ligner på et smil, en avlivet pausefisk som likevel aldri gir opp.
- Jeg har bare ikke ro, sier jeg, og fortsetter, man fortsetter alltid:
- Men jeg har kaffe. Og visski.
