paul b og brainerd

noen notater..kortfilm

noen notater jeg har fra kortfilmblabla. det er skrevet litt i hytt og gevær, men det er kanskje noen tips som er fine.

Filmmanus:

Bøker- Robert McKee – story
The writers journey

Fokusere på det man kan se. Ikke beskriv følelser eller tanker.
Mye dialog. Ikke utmalende. Ikke skriv hun er sint, men forklar. Hvordan vil den personen være når den er sint?
Få ord i et manus. Korte, konsise setninger. Ingen unødvendige ord. Man skal bli kjent med personer, stemning, osv. Så presist som mulig.
Alt i en film tolkes. Film går på tid. Hvis gardinene er røde istedenfor blå i filmen, vil folk tolke det. Forsiktig med detaljer. Tolkerogtolkerogtolker.
Misoppfattelse; at man skal skrive hvordan ting skal filmes. Heller ingenting om kamerafølelse. Hvis man skal gjøre det må man lure det til seg. Manusforfatterens kreativitet stopper når manus er ferdig.
Hvis du vil ha nærbilde, skriv noe om ansiktet som er umulig å se uten nærbilde.
Pensum: natural born killers manuset.

Ide. Det første man gjør er å skrive en pitch. Små setninger som forklarer filmen. Sjanger osv. sammenligninger med andre filmer er ofte relevant. Veldig konsist. High consept filmer. Bombe i varehus, terrorister som ikke slipper menneskene ut.
Så presist som mulig.
2: Synopsis. Er gjerne på 3-4 sider i en spillefilm. Ytre handlingen i korte trekk, beskrive personer og stemninger. Uten dialog.
Treatment: 70sider av den ytre handlingen.
4. step outline. Dele opp scener. Ute eller inne. For eksempel 12.Int. Klasserom. Morgen.
Beskrive alt som skjer i scenen. Ingen dialog, men ikke bare skriv; hans og per prater på trappa. Fortell om hva de prater om. Hvis de prater om at per dytta jenny ned trappen, bør den scenen være vist. Hvis ikke det er første scene da.

1akt
presentasjon av person og dilemma. Hva vil hovedpersonen. Det er viljen som driver ting fram.
2. turning point. Noe skjer.
Midpoint er en rolig sekvens hvor man får med seg publikum. Man samler opp trådene så alle skal være med. I kortfilm-ikke nødvendig. En setning kan være nok.
Så jobber du deg opp til turningpoint2. der du bygger opp til 3akt. For eksempel psykopaten løper etter hans christian og ballerinaen i tokyos gater.
Spenningskurven går oppover, men går litt ned innimellom.
Klimaks skjer i seint i 3akt.så er det Denoument der man kan slappe av. (dancer in the dark stopper ved klimakset, før denoument) dette er reglene!!!!

Forskjellen mellom prosa og filmmanus.
Kortfilm bør aldri være lenger enn 10-15min. 1manusside = 1minutt.
Det er greit å ha lenger manus, for det blir en del kutting.
Langfilm er 2timer ca. lenger går, men ja.
90min er greia.
Hvis man snakker med regissør i starten går det litt kortere tid. Ellers kan det tar år.

1scene- anslaget. Presentere hovedpersonen.gi et inntrykk av hva filmen handler om. Effektivt i en kortfilm! Hva driver dette fremover?
Hva slags type film er dette her? Western? Musikal?
Hva er denne filmens univers? Virkeligheten?
Plante viktige ting inn i begynnelsen.
Hver eneste ting skal bidra til heltens motivasjon.
Scenen skal ha begynnelse-midtpunkt og slutt før neste scene.
Man må kjenne personene bedre enn det man viser.
Dynamikk er viktig. Ikke like lange og samme tempo.
Varier! Action-snakke.lange-korte.

Då far køyrde bil

Då far køyrde bil, del 3.

Prosadikt av Halvard Mikal Sæbø
Forfatterstudiet, Universitetet i Tromsø, 2006.

Grytidleg om morgonen. Søndag.
Alle sat klare i volvoen. For å dra til fjells. Ski på taket. Svære matpakkar som mor hadde pakka. Digre tubar med svart klister. Termosar med kakao. Kvikklunsj. Appelsiner.
Det krevde lang tids planlegging å leggja ut på ein slik ekspedisjon. Sjølve skituren var nå ein ting. Men bilturen til og frå fjellet var det vanskelegaste. Fordi me budde på ei øy. Og på ei øy var me avhengige av ferja. Og ferja gjekk berre annakvar time. Og den hadde som regel ikkje plass til alle bilane. Og viss me var for seint ute, måtte me stå i kø i to timar. Og dermed ville me ikkje finna parkeringsplass på fjellet.
Og: Det var mange på øya som hadde tenkt seg til fjellet på ein slik dag som denne.

Men far var sjølve eksperten i denne konkurransen. Han hadde tenkt ut alt.

Då me kom til ferjestøet, kunne me sjå ein uendeleg kø av bilar som venta. Med ski på taket. Dei hadde altså stått opp endå tidlegare for å sikra seg ein plass.
Far køyrde forbi heile køen. Forbi ei rad med måpande fedre. Og stilte seg lengst framme, i ei anna fil.
Han hadde nemleg ringt og bestilt plass på ferja, kvelden før.

Då ferja nærma seg fastlandet, så syda og koka det om bord. Alle fedrene sat i bilane og rusa på motorane. Dei prikka nervøst med fingrane på rattet. Den store styrkeprøven; Sjølve kapplaupet til fjells skulle snart byrja.
Framme i baugen myldra det med ungar og mødre. Det var nemleg ein svært streng regel på den tida. Som sa at ingen passasjerar fekk lov å sitja i bilen, når fedrene køyrde om bord og av ferja.
Men far hadde glatt oversett den regelen, denne dagen.
Så når alle dei andre fedrene stoppa bilane på ferjestøet for å sleppa resten av familien inn, så runda far mesteparten av gjengen og var nestan først på vegen. Til fjellet.

Ei lang rekke med bilar susa så av gårde.
Dei på fastlandet haldt seg stort sett innandørs når alle på øya var på veg til fjellet. Det var tryggast.
Vegen svinga seg rundt omkring. Fedrene vakta på kvarandre. Etter nokre kilometer opna vegen seg i ei lang, oversiktleg strekke. Den blei kalla for ”Stripa”.
Fleire av bilane skvatt ut i venstre felt. Det var nå ein skulle skilja mann frå mus.
Far haldt seg i venstre fila på strekka. Augene hans smalna. Me ungar i baksetet sat oppglødde. Fekk med oss kvar minste detalj. Stirra på speedometeret. Kanskje han kunne slå rekorden i dag. Mor haldt den høgre handa fast i handtaket over vindauget.
Me rulla opp på sida av ein folkevognsbuss. Fullasta med ski og ungar. Dei var frå øya dei òg. Den siste hindringa. Far smilte og lo. Han vinka til den andre sjåføren. Som berre såg stivt og morskt framfor seg.
Me var i leiinga.

Vel oppe på fjellet var det å pakka ut og spenna på seg skia i ein fei. Me ungar hadde ein unik moglegheit til å få mangfoldige kilometer nedskreve i boka vår. Mange fleire enn det andre ungar på den snøfattige øya kunne få. Dei ungane som ikkje drog til fjells. Og til slutt kunne me få eit bronsemerke. Me spurta i veg. Blei varme og svette under den alt for tjukke ullgenseren. Kjende blodsmaken.
Mor lunta bakerst for seg sjølv. Ho hadde smurt på eit så tjukt lag med svart klister, at ho kunne gå rett oppover det bratte fjellet. Og etterpå gå rett ned igjen i same tempo.
På toppen av fjellet. Hiva i seg brødskivene. Kakao. Kvikklunsj. Appelsiner.
Så susa ned igjen.
Nå var det nemleg viktig å starta tidleg. Slik at me kom først til ferja.

Et lite dikt om å skrive dikt:)

Å skrive dikt er som
å ro
mot strømmen
i
2 cm
sirup
med en teskje
full av hull
det er som
å spise
suppe
med gaffel
og
samtidig forsøke
å presse vann
ut av
en stein
mens du blir
angrepet
av
donald
på
speed
det er som å
vrenge
hjernen
på jakt
etter
noe
som ikke
finnes
det er
jævlig
vanskelig!!!


-KF-

Måkenovellen - slik den skulle stått i komp.

Heisann! Det manglet en side i novellen min som var i forrige komp. (til Skibotn-samlinga). Legger den riktige ut her, i tilfelle noen skulle være interessert.
Karianne:-)


Måker

Det ligger en død måke på bergene ved havet.

Jeg er ikke videre begeistret for disse fuglene, de forfulgte meg også da jeg bodde i byen ved kysten, og det er som han derre Børretzen sier, de skalhaskalhaskalha. Tarmer, lever, nyrer. Hjerte. Det er ikke snakk om feilernæring fra deres side.
Siden jeg leide meg dette sommerhuset i utkanten av utkanten har de kretset rundt meg og stedet mitt; nysgjerrig på hva jeg har å by på, nysgjerrig på mitt søppel, skrikende sulten på noe nytt. Skalhaskalhaskalha. Hva finnes i et sultent måkenebb?

Må inn, går inn, setter meg ned for å skrive. Beskjære såkalt virkelighet. Det er derfor jeg er her, det er derfor jeg ikke orket mer av jobben. Delvis. Jobber med en novellesamling.

Den neste fortellingen: En jente som får en paraply av faren sin. Han har vært bortreist lenge, og kommer tilbake med en gave. Hun har ønsket seg akkurat denne så lenge; den er med de ponniene hun liker så godt, og med yndlingsfargen hennes, blå, tror jeg det blir. Hun forteller jentene hun går i klasse med om gaven, og en ettermiddag ber to av pikene henne med ut i regnet. Jeg prøver å ikke lage noen for stor symbolikk ut av dette med regn og paraply, men historien går av seg selv: De to klassevenninnene ber om å få låne paraplyen, og hun har ikke gitt den fra seg før de stikker inn i skogen bak veien. Jenta venter. Hun er bare seks, har ikke fått klokke ennå, er bare akkurat stor nok til egen paraply, venter, de kommer ikke, det regner, de kommer ikke, hun burde vært hjemme snart, pappa skal lese for henne, de er akkurat på slutten av boka, de kommer ikke, det regner. Hvor mye er lang tid? Hun prøver å tenke på hyggelige ting, på de gangene mamma smiler, på bøkene,
og, jo, så er de plutselig der. Men ikke paraplyen.
Hvor?
Hun må finne den selv, sier de, ler. Hun gråter ikke, og går ikke inn i skogen før de har gått. Det er dette ordet faren har lært henne integra…intergi…, hun husker ikke, bare venter til de hun trodde var venner er borte, så går hun inn. Det er mørkt mellom furuene, vått av alt regnet. Så kjent og totalt ukjent.. Leteletelete. Til slutt finner hun paraplyen. De har tråkket den ned i mosen; spilene stikker alle veier og ponniene ser ut som forvridde udyr. Hun tar opp gaven sin, løfter på mosen, og begraver den under. Finner noen ekstra greiner for å legge over. Så går hun hjem, unnskylder for at hun er sein, kjeft, i senga uten mat eller det siste kapitlet i boka.

Jeg skriver helt til det ringer på døra. Nærbutikken her ute har sagt seg villig til å levere varer på døra, så dårlig går det for dem. De synes kanskje i tillegg at det er litt spennende med en hovedstadsjournalist som har trukket seg tilbake for å skrive. Først til en litt mindre by, så til et sted ingen har hørt om. Jeg har tyvetusen i kontanter liggende. Jeg gir gutten firehundre, litt for mye i tips, bare for å få ham av gårde. Klarer ikke å skrive mer, går ut i hagen med en notatblokk, men det er en million måker der, skalhaskalha, aldri noen som tvangsinnlegger en fugl, de driter ned hele stedet og skriker. Føres inn i en skrikende tilstand og stillstand. Hva finnes i et måkenebb?

Natt. Jeg våkner av et skrik.

Morgen. Jeg går ut igjen. Det er faktisk ikke ofte. Bare for å strekke på ryggen eller røyke en sigarett. Du må tro jeg er en skikkelig særing, men jeg gidder ikke si mer enn at jeg overhodet ikke er det. Jeg er stort sett som alle andre. Jeg har moderne klær og hår, jeg har en flunkende ny, dog avslått mobil (hvem ville hørt den uansett her?), jeg har en utdannelse. Hva mer skal du ha?
Det e bare tull det der han Besygie skrev om at man dør så langsomt at man tror man lever. Man lever så langsomt at man tror man dør, det er det som er saken. Så hvorfor i faen flyttet du ut til verdens mest inerte utpost, vil du spørre. Fordi at å leve handler om å være fri, så enkelt er det. Er du fri dersom du knapt går ut, vil du fortsette. Er du fri dersom du er lenket til et tastatur, sigaretter og deg selv?
Blablabla, det må da være mulig å foreta fullstendig subjektive valg nå til dags. Man flytter på seg, endrer seg, snur seg.

Og der ligger en død måke i bedet.

Endelig frigitt mangelen på taushetsplikt, synes ikke synd på den, eller gjør jeg det, jeg kan ikke forholde meg til dette bruksanvisningsfrie, engang flaksende. Inn igjen. Man må tross alt utrette noe, det finnes dødlinjer om man skal overleve. Skriver.

Det var en liten pike og en mann. Det var en jente og en mann. Det var en ung kvinne og en mann. Det skulle ikke være slik.

Børretzen modererte visstnok sitt måkesyn. Det stod så på nettet, stedet jeg kommuniserer. Måker oppfører seg som måker fordi de er måker. De er født sånn og kan ikke noe for det. Fra vinduet ser jeg dem. På avstand er de hvite, nesten vakre, en del av denne naturen også jeg tilhører, ble født inn i.
Men både måken på berget, og den i hagen, var skittengrå da jeg kom nærmere. Halvåpne nebb, sorte i øynene. Himmel blå, fugler grå.
Hva finnes i et nebb?

Morgen, det blir alltid morgen igjen.

En morgen forandrer ingenting. Jeg pleide å hate visdomsordene på min farmors håndmalte pyntetallerkener, disse visdomsordene som bryter ned selv den beste, hvem nå det enn er. Det er ingen kontrakter blant fugler, tenker jeg, og så rykker jeg tilbake til startfeltet jeg aldri forlot:
Det ligger en død måke på balkongen.
Vel, den kan ikke bli liggende. Det ser ikke ut som at været har tenkt å gjøre noen regnefeil, så vind eller vann er som vanlig ikke på min side. Man må klare seg selv.
Ettersom jeg på ingen måte har tenkt å røre ved styggdommen går jeg ut, bryter av en seljekvist og går inn igjen. Stiller meg opp ved balkongdøra, puster innutinnut, og så: ut. Jeg skyver fuglen ut mellom stålsprinklene i rekkverket, den lander i gresset nedenfor. Lukker raskt døra.
Hva finnes?

Dette går ikke lenger.
I en skuff finner jeg telefonkatalogen, verdens dårligste bok, og slår opp på kommunen. Ringer, ber om miljøetaten. Det koster litt mer enn tellerskritt.
- Vi har ingen miljøetat her, ler kvinnen, hvis telefonlinje må vær det eneste vi har til felles, hun spør nysgjerrig om hva det gjelder.
Svarer så knapt jeg kan, blir satt over til sjefen på teknisk etat. Forklarer, han undrer, sier jeg ikke kan utdype stort mer, ting er som de er, kan de rydde opp i dette?
Han skal se hva han kan gjøre. Takker ikke, legger på, legger meg.

Sover til to på natten. Må skrive nå, må gjøre noe, alt kan ikke kastes bort, jeg har så mye, kan så mye. Slår på pc’en. Har fått en mail fra en gammel studievenn, en av de jeg ennå har sporadisk kontakt med, fordi vi trives med å slippe å se, snakke, sirkle rundt hverandre. Han spør meg om sammenhengen mellom natur og kultur, mellom fortid og nuet, mellom hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Han trekker inn filosofene, psykologene og sosiologene vi debatterte så heftig den gang, han prøver seg med diverse tilnærminger, men han vet ikke. Alt han vet er at han vet noe. Hva skal dette brukes til? Jeg må hjelpe ham. Jeg må vite, jeg, som har lest så mye, vært så mange steder, har så mye erfaring. Han skriver om eksistensielle kriser, mening, Store Ord, og det tar aldri slutt. Jeg gir opp halvveis, finner en gammel flaske med whisky i skapet, og skjenker i et vannglass. Drikker meg opp til å svare.

Mail to: orylv@bb.com: Jeg hater måker.

Forsøker å skrive litt til. Det går trått. Hva gjør alle disse nye, mannlige forfatterne når det ikke er mer trasig barndom å ta tak i? Når det er slutt på alkoholiserte fedre, nevrotiske mødre og liksomeksotisk oppvekstmiljø? Og kvinnene, idet det ikke er mer å si om den manglende kontakten med foreldrene, usikkerheten, og en kropp som aldri er i takt med sinnet? Jeg er ikke bedre, det er dette jeg skriver om selv. Tenker på sulten til en anorektiker og sulten til en sudaner; hva er forskjellen for sjela? Drikker. Måkene skriker utenfor, det tar aldri slutt. Det tar aldri slutt, jeg fortsetter, men føler meg så skitten, det er ting som ikke holder seg der de skal være. Går i dusjen. Man kan ikke forsvinne når man egentlig ikke vil. Vaske, skrubbe; det handler om å ikke henfalle til det grå.
Da jeg kommer ut er kroppen øm, vinduene er lukket, jeg skjønner at lårene, underarmene og alle de andre de andre stedene kommer til å bli blå. Det er alltid de som tar for hardt i, og jeg tåler for lite. Tar på meg badekåpa, drikker mer. Det er alltid de som tar for hardt i, og jeg tåler for lite. Måkepause.

Dørklokka.
Den andre klokka viser litt over tolv. Jeg har glemt butikkgutten. Rasker med meg lommeboka og går for å åpne, glasset fremdeles i hånda, badekåpa stramt knyttet . Men det er ikke den pistrede unggutten fra Nærmat. Det er en halvskallet, halvtjukk mann i arbeidsklær som står der, sier han kommer fra teknisk etat i kommunen. Han presenterer seg ikke med navn, bygdetullingen.
-Jo…eh, det gjaldt de derre eh…døde måsene, du har klaget på. Jeg har fjernet dem nå. Er det visski du drikker?
- Jo da, Takk, sier jeg, er på tur til å lukke døra.
Han stanser meg; en liten skotupp mellom to fremmede.
- Det var bare det at…øh, ja, jo, vel, det ser ut som om de…
Jeg kjenner noe bygge seg opp i meg.
- Det som har kommet inn, må også ut, sa sykepleieren den gangen hun kretset rundt meg og ventet på at utdrivelsespillene skulle gjøre jobben sin.
- Måkefaen!
Han ser på meg, skakker på hodet slik at hentesveisen kommer ut av kontroll. Hendene henger slapt ned langs den blå kjeledressen.
- Nei, altså. Det er ikke…altså, jeg hater de derre måsene. Få’kke sove av all den skrikinga, blir ja…eh, jo, håper bare du har jegerprøven.
Noe som ligner på et smil, en avlivet pausefisk som likevel aldri gir opp.
- Jeg har bare ikke ro, sier jeg, og fortsetter, man fortsetter alltid:
- Men jeg har kaffe. Og visski.

Magiske tonar

Magiske tonar
Av Halvard Mikal Sæbø

Flyturen
-Kan eg få låna eit av blada dine?
Det kunne han. Men han såg aldri i det.
Spørsmålet fungerte som innleiinga på ein samtale. Og kontakt mellom han og meg.
Ny kontakt mellom oss; to menn som aldri hadde sett kvarandre før. Men som kanskje kom til å skapa noko ut av denne nye kontakten.
Me sat på eit fly som akkurat hadde tatt av og var på veg oppover. Langt opp.
Eg hadde med meg to blad. Eit om datamaskinar. Og eit anna som òg handla om datamaskinar. Framfor meg kunne eg sjå ei mengd med seter som bar på tause menneske. Omgitt av det monotone og keisame kabinsuset. Når eg såg ut flyvindauget, kunne eg konstatera at himmelen var blå. Og at skyene var langt der nede. Og kvite. Ikkje grå, slik eg hadde erfart for nokre minuttar sidan.
Spørsmålet frå andre sida vekka meg ut av den vanlege "nå sit eg igjen på eit fly, ser mange stolar med tause menneske, høyrer eit monotont sus og ser på kvite skyer"-følelsen.

Han som hadde stilt spørsmålet, tok imot bladet og byrja straks å fortelja om seg sjølv. På amerikansk-engelsk.
-Sikkert ein typisk, snakkesalig amerikanar, tenkte eg først.
Ein slik som har så lett for å ta kontakt. Men som forsvinn like lett som han kom.
-Ein nordmann er som eit egg, hadde nokon sagt ein gong. Nordmannen har eit hardt skal utanpå som det er vanskeleg å bryta gjennom. Men når ein først har kome gjennom skalet, kjem ein lett vidare og rett inn til plomma.
Som slike høve når ein nordmann tar ein gjest med seg til hytta.
Ein amerikanar skulle visst vera det motsatte av eit normalt egg. Veldig lett å koma til gjennom eggekviten, men aldri inn til plomma.

Men denne karen var opprinneleg italiensk, kunne han fortelja.
Som hadde budd lenge i Hollywood. Som hadde tent ein del på diverse filmproduksjonar. Som nå budde på ein landstad i Sverige. Og som hjalp unge filmregissørar.
Han hjalp dei i gong. Og når dei byrja å tena pengar, tok han ein provisjon.
-Og du?
-Eg skriv. Og eg syng, fortalte eg.
-Og eg har ein kjærast som malar.
Tenkte det var nok å fortelja om det som eg sjølv tykte var mest spanande.
Eg fortalte litt om kva eg skreiv og kva eg sang og kva ho malte, då han brått avbraut med å skyta handa fram og dra ned dekselet på flyvindauget. Han drog det så fort ned at det kom eit lite smell. Og eg forstod at me ikkje lenger skulle ha anledningen til å sjå på den blå himmelen med dei kvite skyene under.
Det plutselege mørket rundt oss fekk meg til å stoppa opp i forteljinga om meg sjølv.

Augene hans hadde endra seg. Blitt direkte. Litt meir kvasse.
-La oss ta ein leik, sa han.
-La oss skriva ein sangtekst. Eg skriv første linje. Du andre og så vidare.
Eg blei litt usikker. Sjølv om eg skreiv og sang, hadde eg aldri skreve ein sangtekst. Eigentleg burde det vera den mest klare kombinasjonen. Tenkte at det i grunnen var ganske dumt at det ikkje var slik.
Han tok ikkje omsyn til den usikre tanken min. Hadde allereie fiska opp ei lita notatblokk og skreve den første linja.

"My girl she paints music".
Han leverte pennen og notatblokka til meg.

Nokon gonger skjer det slike openbaringar. Når ein tar sitt første stup ut i bassenget. Syng den første sangen. Skriv den første teksten. Og oppdager at det glir så lett.

"Music paints my girl", svara eg i notatblokka.
Teksten flaut vidare. Dansa frå sky til sky. Under ein blå himmel me ikkje kunne sjå bakom dekselet på flyvindauget.

"My girl she paints music
Music paints my girl
to a silent song of rain
the song goes down, down, down
to the underworld
the borders crumble into darkness
mountains fall into broken music.
My girl she paints this music.
And the music paints my girl."

Me såg på teksten saman. Diskuterte litt kva me kunne endra. Han reiv arket ut av notatblokka og ga det til meg.
-Sjå om du kan laga ein sang av det, sa han.

Han fortalte meir. Snakka om korleis ulike, kulturelle uttrykk kunne kombinerast. Om nye måtar å opptre på. Om å invitera kven som helst til å koma saman og opptre, kvar med sine kvalitetar. Om å viska ut avstanden mellom artist og publikum. Om bruk av datateknologi til å opptre saman på tvers av landegrenser.
Han blei meir og meir ivrig. Han lente andletet nærare. Blikket hans blei meir og meir intenst. Bora seg fast i meg. Han byrja å slå peikefingeren i skuldra mi, medan han snakka. Så det nestan gjorde vondt.
Og intensiteten hans smitta over på meg.
Fekk meg til å snakka om mine mest høgtsvevande idear.
Ei lysstråle frå vindauget ved stolraden framfor traff oss.
Han byrja å vri seg meir og meir på setet. Rugga fram og tilbake, medan eg snakka. Blikket hans slapp taket i meg. Flaut omkring i flykabinen. Han pusta tungt. Og raskt.
-Kva heiter du, braut han av. Igjen.
Eg ga han namnet.
-Er det norsk? Kva betyr det?
Augene hans rulla ustyrleg rundt omkring, medan han spurte.
Eg fortalte ei kort historie om ein viking som blei heilag fordi han redda ei jomfru, før han blei drept.
-Fekk han sjangsen til å knulla henne før han døydde?
Blikket hans festa seg igjen. Augebryna spissa seg til eit lurt, mørkt flir. Samstundes som små svettedråpar viste seg på panna hans.
-Det seier historia ingenting om, svara eg.
Han flirte igjen. Men sa ikkje meir.

Flyet landa.
Han reiste seg raskt. Tok ein kjapp avskjed og gjekk framover i flykabinen.
Eg gjekk litt bak han i korridoren på flyplassen. Han var allereie i ivrig passiar med ei ung jente. Snakka fort og intenst med henne.
Blikket mitt senka seg nedover kroppen hans. Langsmed ryggen. Eg hadde ikkje for vane å saumfara ein mannskropp på denne måten. Men eg måtte berre sjekka. For eg følte meg etterkvart sikker på at eg hadde kjent han igjen. At eg hadde truffe han før. Manifestert i andre.
Stort sett hadde eg sett han frå scenen. Denne personen som kunne stå heilt bakerst i konsertlokalet. Med mørke klede. Urørleg. Med eit intenst blikk. Som danna eit usynleg kraftfelt mellom han og meg. Upåverka av det rørete publikumet framfor.

Viss det stemte...
Så hadde eg aldri hadde vore så nær som denne gong.

Og det stemte.
Når han gjekk bortover korridoren på flyplassen i ivrig prat med jenta, kunne eg sjå det.
Frå rumpa og nedover det eine låret hans kunne eg skimta at buksa hans bula litt ut frå noko langt og smalt.
Det rørte seg sakte frå side til side nokre få centimeter. Buksa hindra det i å røra seg meir.
Det var ikkje til å koma i frå.
Det var den kjente rørsla til ein leikande hale.

the way you love me

Bloggen til forfattarstudentane

I denne bloggen blir det lagt inn tekstar frå studentar ved Forfattarstudiet, Universitetet i Tromsø, 2006/2007.
Sida kan brukast til ferdige og uferdige tekstar. Medstudentar og andre kan gi tilbakemelding og råd undervegs og etter skriveprosessen.